Ja, nå har den slauren av en motorist sluntret unna hele skrivinga. Jeg har mast og kjast på han så lenge at nå må han sette seg ned og skrive til Bicilindrica etter oppfordring fra meg. Men neida, det er bare motorsykler som står i hodet på han. Så da får jeg skrive litt. Kanskje om den fine turen vi hadde nordover i sommer. Hele familien samlet på tur i vår Moto Guzzi sidevognsykkel er en kjempeopplevelse for meg hver gang. Så da jeg forstod at noe var på gang - de begynte å pakke - var jeg ikke til å styre. Vi staret fra Vikebygd utpå dagen en torsdag i nydelig sommervær, selv om det var litt kjølig. Ho matmor og meg i vogna og sjefen sjøl som sjåfør. Alt det vi hadde med oss! Til og med buret mitt var plassert bakpå med teppet mitt og mat for 14 dager! Ja, lekene mine var også med, så dette lovet bra. Telt, soveposer, primus og kokekar, ja, dere skulle sett det lasset på sykkelen! Jeg lå godt nede i vogna da vi startet opp med matmor ved siden av meg. Guzzien startet med et brak, og jeg kikket nysgjerrig opp over skjermen så alle håra mine stritta bakover i fartsvinden. Det er en herlig følelse, og så mange fine lukter jeg kjenner! Det er mega å sitte åpent slik med all lufta midt i mot! Turen gikk over Hardangervidda og videre mot Fagernes, og der blei det en liten stopp for pølsespising. Jeg elsker lukten av pølsebuer som står ved siden av veiene slik. Jeg kjenner lukten på kilometers avstand, og da står jeg oppreist i vogna; nesa går som en blåsebelg og halen som en propell. Det blei en velfortjent stopp, for jeg må jo av og til, jeg og! Men jeg klager ikke, for jeg elsker å sitte i vogna. Da vi hadde fylt bensin og spise pølse og strekt på oss, var det på'n igjen over Valdresflya. Helt fantastisk over den fjellstrekka der. Midt oppå fjellet ringte mobiltelefonen, så vi fikk en liten pause. Masse hester i en innhegning var meget interessant, men ho mor holdt meg fast i bandet, så jeg fikk ikke lov å jakte på dem. Videre hadde vi en nydelig kveldstur over mot Vågåmo, og nå hørte jeg at sjefen begynte å slakke på gassen. Da vi skulle full fart nordover, håpa vi på ei hytte å overnatte i. Tipper klokken var om lag ti om kvelden, så det meste var nok opptatt, men jaggu fant vi oss ei fin hytte rett etter Våga. Endelig fikk jeg lov å springe litt. Jeg hadde noen hormoner på gang på den tida, husker jeg, og på en camping- plass er det alltids noen fine mannfolk å se på. Nesa mi sopte bakken etter mulige gode signaler. Tror matmor fant ut hva jeg drev med, så snora kom, og der hang jeg. Noe så simpelt! Men så kom maten min, og det er jo stas hver gang. Og når buret mitt ble tatt inn, var det godt å krype inn på teppet. Trøtt var jeg etter flere timer med inntrykk og gode lukter. Morgenen rant med sol og fint vær. Guzzien startet med en gang og dunket med sine jevne slag. Etter siste snuserunde var det å jumpe i vogna og full fart på veien mot Dombås og Trondheim. Han er fæl til å gi gass, han der sjefen min, for vi dro forbi mange biler oppover Dovrefjellet. Fort går det og. Flere vogntog og tettsteder fôr forbi, og så var det stopp i Trondheim. En sånn motorsykkel er i grunnen grei på mange måter, så liten som den er, finnes det alltid en parkeringsplass. Så vi parkerte midt i byen like godt. Det var godt å få beveget seg litt. Mat- mor har alltid pose med seg, så jeg fikk jo gjort det som gjøres må av og til. Så fôr vi og svinsa litt rundt på torget hvor det var lukter og mye godt i et eneste virvar. Jeg elsker å gå rundt og snuse, men asfalten liker jeg ikke. Får ikke grave og rote i det stoffet for det er så hardt. Trondheim er en travel by, med masse løse hunder og rare mennesker. De flyr hit og dit og har aldri noe bestemt mål. Jeg tror nesene deres er ødelagt. Det virker sånn! Og så er det alltid noen som synes jeg er veldig fin og skal klappe og stryke på meg - det er godt å bli klappet på, men bare litt. Men sine egne klapper de ikke på, snuser heller ikke på hverandre, så hvordan de finner frem til hver enkelt, det forstår ikke jeg. Men no hadde ho matmor kjøpt både jordbær og plommer og mat og gulrøtter. Gulrøtter er det beste jeg vet å gnage på. Frukt er og godt.
Etterpå gikk vi tur i Nidaros- parken, og der følte jeg meg mer på hjemmebane. Grønt og fint med masse trær og busker å lukte på. Etter en times tid, var det på'n igjen videre mot Mosjøen. Det begynte å tykne til og noe regn og yr hadde vi et stykke oppover, men det letta etterhvert, og da krøp jeg ut av teppet mitt og kikka litt rundt på natur og skrapedyr som fôr forbi. Vi overnattet i Trofors rett sør for Mosjøen. Vi fant faktisk et lita hytte der og, og her fikk jeg lov å springe løs en stund. Sjefene spiste og koste seg før jeg fikk min mat, og etterpå gikk vi en liten tur. Det er stas når flokken går på jakt! Kanskje vi opplever noe spesielt - å jage mus er min spesialitet, og så duer da! Men det kommer vi tilbake til siden. Det blei seint før vi kom oss i seng. Neste morgen var det like fint vær. No begynner det å bli kjedelig å sitte i vogna og høre på den evige dunkingen fra motoren en halv meter fra meg, så jeg la meg like godt ned på setet ved siden av matmor. Dette begynte å bli litt at et maraton-race, men jeg forstod at dette var siste dagen før vi nådde målet.
På Saltfjellet hadde turistene
laget mange varder. De var fine
å snuse på.
Først kom vi til Mo i Rana i nydelig sommervarme, og der hadde vi en god stopp. En fordel med meg, er at jeg slipper å ta av meg hjelm og sykkelklær, så jeg svinset litt rundt mens hærskapet ordnet seg for fottur i byen. Der gikk vi litt i gågata og tok oss kaffi og is og riktig nøt sommeren. Da vi skulle tilbake igjen så jeg noen duer som jeg fikk lyst til å jakte på. Så jeg tok rennfart, akselererte og full peiling på dua. Tjong, så det i båndet mitt, og matmor holdt igjen mens ei dame så med strengt blikk på meg at dette var fy, fy!! Så det var den jakta! Men det er enklere for mennesker som bare kan gå på super'n og få tak i maten sin. Den stikker jo ikke av slik som duer! Tror vi er litt forskjellige der. Så det blei å lunte tilbake til sykkelen, slukøret med forurettet sak! Saltfjellet blei nådd i ett jafs, og så tok vi pause på Polar- sirkelen. Moro å springe rundt alle vardene som turistene hadde satt opp. Jeg fikk vann i skåla mi, og en masse folk kikka rart på oss og lo av oss da de så vi kom. Men skal si de tørka fliret av seg da Guzzien gassa på og fløy forbi dem over Saltfjellet i godt tempo etterpå. Bilene sto bortimot stille under forbi- kjøringen. En hissig italiensk maskin under setet er ikke å forakte, og jeg stod med hodet over vindskjermen og hadde fullt vindtrøkk i trynet på meg. Dere skulle sett profilen min da, dere! Snakk om bakoversveis!!! Videre full fart nedover Salt- dalen hvor en del av vegen ikke var helt utbedret, men der den var det, gikk det så det kosta. Været blei finere og finere jo lenger nord vi kom, og vi merket allerede at dagene var lengre og nettene lyse. Vi stoppet på Tverrlandet, to mil fra Bodø for å besøke en kompis av sjefen. Der var det en del unger som falt pladask for meg, og endelig var det noen som ville gå masse tur med meg! Og helt nye omgivelser og nye lukter var der og. Men etter noen timer skulle vi videre til Bodø by - fødeplassen til sjefen min. Og endelig kom vi til bestemmelses- stedet. Masse hus og mye asfalt var her - og en masse stolper og slikt hvor det hadde vært mange artsfrender og laget dufter! Det viste seg å være unger i det huset hvor vi skulle være der også, litt eldre riktignok, men de lot seg også sjarmere i senk. Jeg vet jo å skru på sjarmen når jeg vil oppnå noe! Alle skulle gå tur med meg, og jeg var jo glad for det i stedet for å sitte i den etterhvert kjedelige vogna. Da vi hadde pakket ut og buret mitt var klart, var det å hive i seg maten og slappe litt av, og det var godt. Dagen etter var det fortsatt nydelig sommervær, varmt og sol og det er noe vi hunder ikke er så veldig begeistret for. Likevel spilte både sjefen og de andre badminton, og jeg måtte jo være med. Men ballen var ikke så god å få tak i, så da jeg endelige fikk det, strøk jeg avgårde til stor applaus fra de som spilte. De gjødde og skreik på meg jo lenger jeg for avgårde med den - så jeg synes jeg var veldig flink selv! Det rare var at jeg fikk ikke noen godbit etter de turene der! Etterpå var jeg så varm at tunga hang til ca midt under buken på meg i varmen. Men da fiksa ho matmor en balje med vatn slik at jeg kunne bade og riste pelsen så vatnet skvatt på de som stod der. Det var de visst glade for, for de hylte og skreik da vatnet skvatt rundt dem!!
Etterpå var vi på en bytur, og der var det en masse slekt å treffe på. Store og små, fete og tynne! Bodø en rar by hvor de har bygget et glasstak over halve byen. Parkering for bilene finnes under byen i store underjordiske haller. Tror de er veldig lite glad i regn og vind disse bodøværingene. Ellers var det masse folk og musikk og kunstnere overalt. Alle ville klappe på meg, så jeg følte meg! Det er kjedelig i slike byer - bare asfalt og glass. Halen min henger ofte ned når vi går på slike plasser. Ørene mine henger også ned når det blir for kjedelig, så da vi fôr hjem igjen, var jeg glad. Nå blei det leiking i hagen og bading i vannbaljen igjen - og det var herlig! Dagen etterpå begynte herskapet å løpe løpsk igjen. Masse pakking og styr. De snakket om en hytte som de skulle på. Men nå fikk jeg sitte i bil, og det var ikke særlig moro. Ho matmor hadde pådratt seg en vond rygg i løpet av morgenen. Ho skulle re opp ei seng og fikk skikkelig kink i krysset, som ho sa, så nå måtte kompisen til sjefen sitte i sidevogna, og jeg og matmor i bil. Turen gikk samme veien som vi kom, nemlig langt til fjells oppe i Saltdalen. Og der var det bra, kan dere tro! Jeg sprang løs hele to dager til ende, og det var masse bein og mat og grilling og kosing, og det var topp. Og så var jeg på musejakt og snuste rundt over alt -tror det var de fineste dagene i hele ferien vår.
Men akk, det måtte jo ta slutt det og - vi pakket sykkelen og dro avgårde sørover igjen. Ho matmor hadde fremdeles dårlig rygg, så vi måtte kjøre litt forsiktig. Vi tok av over Graddis og inn i Sverige, og der var det vidder kan dere tro. Kjørte i timevis utover mot Østersjøen - masse reinsdyr i vegen - og da skulle dere sett meg! Holdt på å hoppe ut av vogna! Men nå hadde ho matmor så dårlig rygg at de hadde bestemt seg for å koste hjemover i full fart, og det blir kjedelig med så mye kjøring og lite stopp. Lite å se også, bare evige veier og full peising i 120- 130. Vi overnatta på en campingplass midt i Sverige og kjørte videre mot Karlstad dagen etter. Der var det en stor park som vi spaserte i - et nydelig parkanlegg som visstnok kalles Rotneros. Der var det dyr og blomster og skulpturer. Et fint avbrekk i den monotone kjøringa. Men så var vi lei hele Sverige med alle de dyre varene og det rare språket deres. I Oslo kom vi ut for sky- brudd, bokstavlig talt. Vi så regnet komme, og det var første gang vi blei våte på hele turen. Jeg krøp langt nedi vogna, og hørte det hølja på dekkenet. Det var bare en måte å redde seg unna dette på. Sjefen har mobil, og den er grei på ha i slike situasjoner. Så er det slik at sånne motorister kjenner motor- ister over hele landet. I Oslo kjenner sjefen flere, og en blei ringt opp og kom på flekken med sykkel og sidevogn. Stor gjensynsglede var det tydeligvis, for det blei mye klapp og klem og latter og prat. Vi la oss deretter på hjul og kjørte til hans "ringe" bolig som han deler med fruen sin. Slik reddet vi kvelden og kom oss unna regnet. Jeg la meg tidlig den kvelden, men hærskapet jabbet og prata hele kvelden - en annen side- vognskjører fra Vestlandet kom og.
Dagen etter kjørte tre side- vognekvipasjer etter hverandre mot Vestlandet. Det var litt stas, og det var mange som kikka på oss på bensinstasjoner og kafeer. Spesielt artig syntes de det var når de så meg oppi ei av vognene.
Vi kom vel hjem igjen etter en lang tur, og moro var det etter at jeg hadde tenkt meg om. Stor opplevelse for en liten en som meg. Det blei 4000 km, så jeg kan anse meg selv som en tålmodig bisk. Jeg er gjerne med på flere slike turer med frisk luft i åpen vogn og med gode lukter etter veien. Så det var ferien min i 1996.
Hilsen Maisie,
også kalt "Maisiemor"