av Debby Lorimer
Mandello del Lario og Guzzi festivitas hørtes ut som et flott reismål for september '96. Må innrømme at jeg gledet meg nesten like mye til det å være i Italia igjen, drikke ekte espresso, en flaske Barolo eller to, spise mat full av oliven og basilikum og tomater som smaker sol og ikke utvannet hollandsk plast... Det hørtes utvilsomt ut som en enestående opplevelse å være tilstede når hundreder og tusener slektninger av min egen elskede MC samlet seg fra hele Europa, for å holde slektsstevne i den lille nord-italienske byen der pappa Guzzi startet sin sykkelfabrikk for 75 år siden. Øyvins California hadde fått være med til mekka i forbindelse med 70-årsfeiringen, nå var det Florida sin tur!
Så dro vi. Diverse små skit-problemer hadde plaget hele teamet gjennom sommeren, de to-hjulede virket roligere i forhold til tekniske problemer enn de to-beinte. Vi, tvilere som vi er, pustet lettet ut da vi hadde trillet om bord på ferjen - "Ok" sa vi til hverandre, "Om vi ikke kommer lengre enn til Kiel, så er vi i alle fall på tur!" Vi kjørte knirkefritt de ca. 5.000 km tur/retur, og kunne telle 2 1/2 timer regn i løpet av de 16 dagene det tok oss å oppleve en av våre alle beste ferier sammen.
Knirkefritt, bortsett fra en bitte liten knekk. I en fart av ca. 140 på Autobahn mellom Kassel og Frankfurt, merket jeg at venstre speil hadde begynt å riste i protest mot urimelige luft- motstand. Egentlig passer ca. 120/30 en Florida-fører bedre, (mindre hode-"wobble og shake") så jeg kjørte inn til høyre. Speilet hadde likevel fått nok, det knakk av og forsvant over skulderen min for å ende sine dager smadret mot asfalten på fremmed jord! Gudskjelov at vi ikke var i Italia, der trafikken alltid puster en i nakken og et flyvende speil med sikkerhet ville ha endt som morderiskt projektil i frontruta på Fiaten eller Lamborginien bak meg. Den plommerøde Merc'en som faktisk lå bak meg i gjerningsøyeblikket, holdt en anstendig avstand og unngikk dermed skade.
Debby og 2 stk. Guzzi blant Moseldruene.
Tyske godbiter: Rhin- dalen; Moseldalen; jaktfugl- opptreden opptreden på slottet Maus, med praktfull ung havørn og kjempeugle som snurret hodet rundt og blunket til meg, nebb mot nese, med de utrolige orange glasskuleøynene sine... Så inn i Frankrike til foreldrene mine i landsbyen Chateau Chalon. "Det finnes et lite hjørne i mitt rike der det lages den beste av alle viner i verden!" sa Napoleon. Han mente Chateau Chalon , der en særpreget gul vin skapes av druene som vokser i ranker oppover de bratte åsene rundt denne 400 år gammel klosterlandsbyen. Jeg prøver å komme meg til Chateau Chalon hvert år, men dette var første gangen Florida var med. Hun og gemalen ble beundret av de som hadde vett nok til å vite at Moto Guzzi er en eksklusiv klan og på alle måter å foretrekke framfor de ille-lydende, sjokkfargede bråkmakere fra sørøst, som mange sør-europeere merkelig nok finner tiltrekkende! Uansett sykkelpreferanser syntes godt- folket i Chateau Chalon at Øyvin og jeg er noen snåle 40-åringer, som velger å reise rundt på denne måten.
Gjennom Sveits til Italia. Til Mandello del Lario! Shabby liten grå by ved den østlige armen av Lago di Como - Milano innbyggerne sin plaske- balje, weekend-basseng, feriemål. Målet vårt var parken i Mandello der Guzziene samles; delebutikken til Agostini der Guzzi-menneskene samles; og fabrikken der vi skulle få lov til a vandre rundt og beskue fødestuene til våre MC'er, registrert som besøkende og stolte eiere av en
"Burg Maus" med rovfugloppdrett i Rhindalen.
innrammet jubileumsplakett. Parken fyltes med teltfolk og sykler, etterhvert som politiet ga opp de opprinnelige restriksjoner mot å overnatte rundt fontenene og parkbenkene. Guzzifolk er trivelige mennesker uten behov for å sloss eller skyte seg til berømmelse.
Jeg har aldri sett så mange sykler på et sted. Her var samlet alt fra de spinkle ærverdige Guzzi-røde eldste modellene til de råeste nye Sport 1100... Og avarter av alle slag. Mine ikke altfor kyndige øyne fanget uendelig mange vakre deltaljer og variasjoner. Sykler der absolutt alle gummislanger var byttet ut med glitrende wire, eller de der lakkarbeid tilsvarende tusener av kroner og timer hadde vært kjærlig utført - ikke HD-flammer eller puppedamer på tanken, men de flotteste rekonstruksjoner av det originale fargespillet, eller nye egen-valgte nyanser verdig en Moto Guzzi. Jeg falt helt for en 1971 850 California, forfar til dagens California. Noe så gjennomført elegant og samtidig mektig! Med forkrommede "tårer" på tanken til ære for knærne til rytteren, smale velformede sidevesker, og rett "rygg".
Jeg var overrasket over å se kun to Nevadaer, ikke overrasket over å møte veldig få kvinnelige ryttere, og skuffet over det nye speilet som var blankt og ekkelt istedenfor matt og fint som det gamle. Vel, vel, det kostet 1/4 av det gamle, så jeg klaget bare litt... Inn- sugningsmanifolden jeg kjøpte for å bytte ut den jeg hadde knekt like før avreise og fått klemt på plass i et (lykkelig) forsøk på å holde ut til vi kom til Mandello, kostet også peanuts i forhold til her hjemme.
Hos Agostini snakker butikkfolket mange språk og køene foran kassene er lange og overfylte av tyskere, engelskmenn, hollendere og her og der en skandinav eller to. Dette er Butikken i byen, her kommer alle for å hamstre eller rådføre seg. Jeg la merke til hvor mange mannfolk som kjørte relativt "små" sykler. Utvilsomt testosteron-intakte menn som virket godt fornøyd og stolt opptatt av sine 650'er. Er det fordi min MC-bevissthet er et produkt av nordlige normer, at jeg syntes dette var merkverdig? Jeg som trodde at mannfolk måtte kjøre 1000 kubikk eller mer!
På fabrikken viste Øyvin meg den berømte Guzzi vind- tunnelen. Bortsett fra dette og en hyggelig følelse av å være på stedet der min sykkel faktisk ble til, ble det for varmt og stimete blant hauger med deler og tusenvis av ivrige skinnkledde mennesker som hopet seg rundt og opp på utstillings-Centauroen og Polizias nye baby-blå og hvite babu-sykkel. Ut i friskluft og et siste blikk på de nydelige knallrøde eminensene, og den flotte sort-hvite 1971- Californiaen. Vi hadde T- skjortene med "75"-merket på, vi hadde jubileumsplakettene og stickerne, vi hadde to filmruller brukt på sykler og sykler og sykler. Jeg hadde fått kjøpt en håndfull soltørkede tomater og en liten flaske olivenolje med trøffelbiter i den flotte middel- alder byen Bergamo (MC-ferier hindrer de store suvenir- innkjøpene!). Nå kunne vi kjøre hjem.
Vi krysset Dolomittene på en fantastisk klar dag - over tre pass i disse italienske Alpene - og endte opp like etter solnedgang i Bolzano, Tyrol. Her tok vi inn på et hotell der piccoloen bar sideveskene for meg, og de pene gull-klattede gjestene smugtittet på våre mudrete skinnklær og skitne ansikter. Fra tomanns-telt og primus til et enormt og luksuriøst bad med mengder av myke hvite håndklær og en deilig seng som en hvilken som helst prinsesse, med eller uten ert, ville ha godtatt uten å mukke.
Vi tok en avstikker til Salzburg i Østerrike. Jeg ville finne igjen benken hvor jeg en gang hadde fotografert Øyvin, halvsovende og med hestehale, Jesus-sandaler på beina og en Mozart Kugel-sjokolade i hånden. Men 22 år er gått siden den gang, og vi fant ikke tilbake til akkurat denne benken. Likevel er Salzburg fremdeles en nydelig by.
Hjemturen på Autobahn var litt kaldere og litt mindre lystig enn da vi var på vei mot Mandello. Ganske få sykler å se. På veien til Oslo fikk skipet selskap av et par Outlaws. Særlig den ene syntes det var spennende at Color Lines hadde blitt informert av politiet om at disse skrekkinngydende guttene var om bord. De liksomslåss i kafekøen og kommenterte høylytt effekten synet av dem måtte ha på alle oss andre. Da de kom til kassen bestemte de at de skulle ta seg en sterk en. "Vi trenger ikke glass!" annonserte den ene, "Vi tar den på styrten!" sa den andre. Dermed tok de to mini Baileys-flasker fra disken! "Gutter!" brølte jeg etter dem,"Baileys er for bestemødre og unge piker! Og dere kaller dere for bikers!?!" - Nei, jeg bare flirte litt til meg selv og så dem vagge bort, breibeint og tøffere enn toget.
Da vi endelig fikk kjøre ut neste dag, etter å ha sittet fastlåst bak 350 nye Vectraer, spurte tollmannen om vi noengang hadde vært i trøbbel med politiet eller tollen. Det som egentlig oppholdt oss var at han var interessert i Guzziene våre. Flotte sykler det
[Bicilindrica nr 1 1997]