En Guzzi-eier blir til...
MC-lappen tok jeg i 78 da jeg var 23 år gammel, nå har jeg runda 40. 23 år er for øvrig en passe alder for å begynne å kjøre tung motorsykkel. Man har liksom rast fra seg de første åra med litt emballasje rundt seg, lettere for å komme uskadet fra...
Min første sykkel var en 77- modell Honda 550 SS. SS betyr i dette tilfelle Super Sport, 50 HK. Jeg glemmer aldri det utrolige "draget", den første uka...
Med Honda'n ble det ferietur til Nordkapp. Kan noen huske sommeren 79? Helvetes vær her sør og sol hele veien fra Trondheim til Nordkapp! Høyeste snitt temp i juli hadde Hammerfest. Utrolig fin tur, traff for øvrig min tilkomne svenske kone der oppe, hun også på MC-tur.
Sykkel nummer 2 ble en BMW R75/5. 71-modell. Kort baksving, noe som gav sykkelen "spenn-ende" kjøreegenskaper. Lærte en del om wobbel med denne sykkelen. For øvrig gav sykkelen den "seriøse" utstrålingen jeg søkte...
Med BMW'n tryna vi i Syd- Frankrike. Det er ikke bare virkningen av A-bombe- sprengninger franskmennene glemmer, de glemmer også å skru på tanklokket på sine fulltankede biler. Bensin løser opp asfalt, jævlig glatt.
Sykkel nummer 3 ble en Suzuki GS 850 G, 82-modell. Grei og solid, men kjønnsløs. Så den forresten igjen i sommer, sliten, men den gikk fortsatt godt.
Så etter ni herlige neste skadefrie år, la jeg opp som motorsyklist. Inngrepet i husholdningsbudsjettet ble for stort, noe vi måtte ta konsekvensen av.
Plutselig er man 40 år. "Suget" er der fremdeles, og i vår alder ser ofte det finansielle litt annerledes ut. Særlig hvis man tilhører de 50% gifte par som har styrt unna skilsmisse eller pådratt seg stor forsørgerbyrde. Jeg måtte ha motorsykkel igjen. Fruen var forståelsesfull, så det var bare å gå i gang. Men hva slags sykkel skal en 40- åring velge?
HD? Nei. HD er enten for folk med Rabies eller 40-50 år gamle direktører som skal realisere seg sjøl. Det har litt med ekte entusiasme å gjøre. Nei.
Japsesykkel? Enten er de etter-likninger av italienske race-sykkel eller HD. Mentalhybrid? NEI.
Italiener? Tja, jo, de har jo det meste; originalitet, sjarm, ut- stråling, motorlyd, pluss mye annet. Jo en italiener måtte jeg ha.
Etter uker med studier av italienske motorsykkelmerker falt jeg for en MOTO GUZZI. California II'en likte jeg best; klassisk design, ny teknikk. Det var bare ett problem, det var ingen brukte å få kjøpt. En ble kjøpt usett i Asker og en annen var med sidevogn og for mange mil på baken. That's it, i hele 1995! Jeg tok kontakt med klubben, med Per i MC- Dekkbua, averterte i Romsdals Tidende (Nordvestlandet har høyest "Guzzi-tetthet" pr. innbygger), svarene var ensidige: Jævlig vanskelig å få tak i. At en California var så ettertraktet og vanskelig å få tak i, hadde jeg aldri trodd. Lysten på en ble bare sterkere etter alle avslagene, det må jo finnes noen!
I Italia er de vel tilgjengelig? Med SAS bonuspoeng i lomma bar det til Milano. Fin ordning det der med bonuspoeng... Etter en resultatløs langhelg i Milanos trafikkerte gater med leiebil og bykart på fanget var jeg drittlei både Fiat Uno og italienernes språkkunnskaper. Jeg besøkte alle Guzzi-forhandlere i Milano- området. Jeg fant kun to California'er; en helt ny og en II'er. Den siste tilhørte verks- mesteren, "den kunne jeg bare ligge unna!". Elleve-hundre'n ble for dyr. Med andre ord, en skikkelig bomtur. Lærte en del om forberedelser etter denne turen.
Det var først da jeg ringte på annonsene i "Motorrad" det be- gynte å lysne. Jeg snakket med mange herlige ex Guzzi-eiere. De jeg snakket med, solgte stort sett av fysiske grunner. En hadde ryggplager, en annen hadde amputert et ben osv. Alle savnet de sin California. Mange hadde ringt dem, og syklene ble solgt samme dag "Motorrad" var i handelen.
Omsider ble det napp hos en forhandler i Frankfurt. Han hadde kommet over en i Italia, den skulle han hente til helgen. Avtale ble gjort over telefon; jeg tar'n! Det var bare å bygge om båthengeren, hive seg i bilen og komme seg avgårde. Forhandleren var hjelp-som, og sykkelen var strøken! Sort California II 85-modell. Nå er den blitt norsk statsborger, og garasjen har fått varmekabler. Kommer våren snart?
En varm tanke til Signor Bruno Baratti fra Aosta, Italia, for at han tok så godt vare på sykkelen i dens ti første leveår, nå er det min tur. Vi kommer kanskje og besøker deg en dag....
Knut (825)[Bicilindrica Nr 2 1996]