Siden det ser ut til at de fleste Guzzier kjører rett sør, kan det kanskje være på tide med et bidrag til bladet fra oss. Vi har nemlig en tendens til alltid å kjøre vestover. Da havner vi på de britiske øyer. Selv om vi har vært der mange ganger og sier at nå må vi prøve noe nytt, ender vi alltid tilbake. Vi har kjørt i England, Skottland, Wales, Isle of Man, Nord-Irland og i Irland flere ganger, og hadde denne gangen selve Irland som hovedmål.
Vi startet fra Trondhjem i finvær, fikk regn på Dovreskogen, og dette varte fram til Wales. I Sør-Wales fikk vi føle hvordan det er å kjøre motorsykkel i full storm. Da vi omsider kom fram til ferjeleiet i Fishguard stod det på en stor lystavle. "Sea: rough"
Vi kjøpte likevel billetter, selv om alle seilinger fra Fishguard var kansellert hittil den dagen. Omsider dukket det opp en ferje på vei inn. Den kom fra Irland og skulle returnere med blant andre oss. Irskesjøen var helt hvit. Bølgene slo med letthet over moloen. Da kom det ny beskjed på tavla: "Sea so rough, ferry can't dock". Dermed skiftet ferja kurs for å søke havn i Pembroke. Det lengre sør og en mye smulere havn. Vi skaffet oss B&B og håpet på bedre vær dagen etter. Det ble ikke noe bedre.
Vi kjørte derfor til Pembroke og fikk plass på første ferje. Det var ei stor ferje med stabilisatorer, og den var veldig stødig. Omsider kom vi til Rosslare på sørøst-kysten av Irland.
Det som overrasket oss da vi kom i land denne gangen, var veistandarden. Her var det splitter ny motorvei. Og langs veien var det bare nye boliger. Store boliger. På alle de nye veiene stod det mega plakater "Finansiert av EU". Det var forklaringen. Vi skulle senere oppdage at det var slike skilt på det meste av ny infrastruktur i landet.
Det var blitt kveld. så vi ordnet oss med B&B. Selvfølgelig i et splitter nytt hus. Vertskapet kunne fortelle oss at det var en voldsom boom i Irland nå. Folk solgte husene sine og bygde store, nye hus. Bilparken var nesten ny. I Irland starter registreringsnummeret med årsmodellen. Her var det rikelig med '97-modeller.
Men vi skulle vestover, i første omgang til Tipperary. Veiene ble ganske fort slik vi ventet de skulle være. Elendig veidekke, krokete og humpete, men trivelig til tusen. Det er nesten alltid hekker langs veiene. Disse er ugjennomtrengelige og skjuler ofte en gråsteinsmur. Der hvor det er åpent ved siden av veien, er det ofte omstreifere med en campingvogn og et kobbel med hester. Det ser ut som grunneierne ikke får sette opp gjerdene sine (piggtråd) nærmere enn åtte-ti meter fra veikanten. Dette er omstreifernes friområde.
Etter en liten stopp i en noe halvlurvete Tipperary kjørte vi til Limerick. Vi kjørte direkte til turistinformasjonen, og fikk anbefalt en campingplass med navnet Shannon Cottage. Den lå et par mil utenfor byen på en plass som heter O'Brians Bridge. Det er på slike plasser du møter det virkelig og ekte Irland. O'Brians Bridge er en øy i elva Shannon. Det er kun en gate som inneholder en og en halv butikk og fire puber. Selve campingplassen var meget intim. Vi dro til den ene butikken og kjøpte litt mat. Vi spurte om hun kunne anbefale noen av pubene når det gjaldt mat. "Karen's på toppen er bra," sa hun, "men det skal være party i puben ved siden av, og alle er invitert dit". Vi hadde vært på stedet kun en time, og syntes ikke vi kunne gå inn dit.
Vi dro til Karen's og spiste oss gode og mette. Det var bare en gjest i tillegg til oss. Han satt ved baren og sang av full hals til musikken som strømmet ut av stereoanlegget. Irsk folkemusikk selvsagt! The Dubliners til og med - min favorittgruppe side 1967! Han (gjesten) var allerede temmelig full og var i melankolsk stemning. Han spurte hvor vi kom fra, og om vi likte musikken. Jeg sa: "I like The Dubliners very much, and especially the late singer Luke Kelly." Jeg hadde fått en venn for livet! Vi ble sittende og diskutere irsk folkemusikk og hadde det aldeles fortreffelig. Det er dette som er irsk pub! Her synger de av full hals når de har blitt litt for fulle og kanskje er litt utafor. Det er ingen som sier noen verdens ting. De bare klapper vedkomende på ryggen. Slikt tolereres ikke i England, og slettes ikke i Norge hvor det finnes mange såkalte irske puber. Selv om det er live music så er ordet covercharge ukjent, og det finnes ikke dørvakter som siler folket.
Vel, vi ruslet nedover til neste pub senere på kvelden, bestilte tre Guinness og satte oss
Linnane's music pub var verdt hele turen.
It's a long way to....
Typisk Main street i de fleste småbyer.
ned. Puben var selvsagt av stein og var steingammel. Her var det ikke kostet på mye til oppussing. Vi hadde knapt drukket ut, da pubeieren kom bort og sa: "Excuse me, do you wanna join a party?" Det viste seg at sønnen Patrick var 21 år, og dette var selskapet dama på butikken hadde nevnt. Alle var velkommen! Vi takket ja og ble med ut i en bygning bak selve puben. Her var det rigget opp et provisorisk festlokale. Det var levende musikk, mat og en skog med øltappetårn. Det var en fenomenal stemning og en virkelig opplevelse å være der. Men i likhet med engelskmenn og nederlendere som var der, klarte vi ikke å "keep up with the Irishmen", så vi ruslet tilbake til teltene våre.
Etter to døgn ved Shannons bredd dro vi videre vestover. Vårt neste mål hadde vi funnet på internett. Det var en liten landsby som het Kilfenora. Dette lille stedet er hjemplassen til Kilfenora Céilí Band. Dette orkesteret har bestått siden 1910 og er det mestvinnende bandet i tradisjonell irsk dansemusikk uten sang. Som dere skjønner er vi alltid på jakt etter musikkpuber. På internett stod det at eieren av Linnane's Music Pub var også eier av et guesthouse. Vi bestilte rom via turistinformasjonen i Limerick og dro avgårde. Vi kan vel si at det gikk en slags vei til Kilfenora. Vi kom ihvertfall fram og fant Linnane's Music Pub med en gang. Vi gikk inn og traff eieren og viste fram utskrifter fra internett. Han ante ikke at han fortsatt var på internett. Da vi spurte om hans guesthouse fikk vi en overraskelse. Han hadde hus, men det lå i en annen by!
Da ble litt paffe. Hva gjør vi nå? Vi behøvde ikke foreta oss noe som helst. Pubeieren sa at han kunne kjøre oss til puben om kvelden og tilbake etter at den var stengt. Eller han kunne skaffe oss overnatting i nærheten. Vi valgte det siste, og fikk B&B til en alle tiders familie 200 meter fra puben. Dette er antagelig den mest spesielle og triveligste B&B vi har hatt. Og vi har hatt mange turer til de britiske øyer. De hadde tre døtre på henholdsvis tre, fem og åtte år. De to eldste spilte begge både klassisk og tradisjonell fele. De spilte for oss og var utrolig flinke. Alle tre danset reel og jig for oss i spisestua og høstet stor applaus. Vi ble to døgn i Kilfenora hvor det var live music alle kvelder hele uka. Siste kvelden vi var der var det Kilfenora Céilí Band som spilte. Mens de spilte reiste plutselig er det ei ungjente seg og danset en reel alene på gulvet til stor applaus, og etterpå danset mange av gjestene i ring. Kroverten var en kjernekar, musikken var topp og ølet upåklagelig.
Når det gjelder øl, så drikker 80 prosent av irene stout. Den mest kjente er selvsagt Guinness stout. Men det finnes flere typer. Murphys og Beamish brygges i Cork og er etter min smak vel så god. Det må nok sies at ingen pub har større utvalg enn en engelsk pub. Real ale finnes nesten ikke i Irland. Det brukes utelukkende kullsyre som drivgass. Handpumper finnes bare noen få plasser i Dublin.
Cliffs of Moher gjorde et mektig inntrykk.
Vi dro n videre til vestkysten for  se der hvor Irland slutter og stuper bratt ned i Atlanterhavet. Dette stedet heter Cliffs of Moher. Det er et fantastisk syn. Dette imponerte meg mer enn da vi var på Nordkapp. Men også her var det i ferd med å bli en turistmaskin. Vi kjørte videre til Galway etterpå. Vi klarte bare ni mil den dagen. Veien var forferdelig slitsom å kjøre på. Den bestod delvis av noen klatter med asfalt, men mest komprimert hagesingel. Og selvfølgelig med hekk og mur på sidene.
Galway er den største byen på vestkysten uten at den imponerte på noen måte. Før vi skulle ta ferja tilbake til Wales skulle vi ha noen dager i Dublin. Vi kjørte derfor direkte til Dublin og bodde på en splitter ny campingplass like utenfor byen. Den hadde åpnet bare to uker i forveien og var velutstyrt bare du hadde nok tokens. Du måtte slippe på tokens bare du skulle snakke med naboen. I resepsjonen hang det et stort messing skilt som fortalte at denne plassen var reist av midler fra EU - selvfølgelig. Vi ble her i to dager og flyttet da inn i sentrum av Dublin. Her er det som i alle andre store byer, museer, store parker og meget oppstresset bilkjøring.
Det kan være verdt og ta en tur på Guinnessbryggeriet, St. Patrick katedralen og Irish Writers museum. Ingen by i verden har fostret så mange topp forfattere som Dublin. Joyces, Shaw, Wilde, Becket, Swift, Yeats osv. Hva hadde litteraturhistorien vært uten Dublins writers. En liten hake er det dog ved dette museet. Riktig! - det var reist av midler fra dem du vet.
Vel, så var siste dag kommet og vi tok ferja til Holyhead og kjørt til Harwick. Så til Gøteborg og hjem til gamle Trondhjem. Da jeg åpnet garasjeporten, var det første jeg så, lykta til min trofaste Norton 750. Den sto der med forhjulet på skrå og lyktglasset ubetydelig skjevt mens den liksom sa: "Einn æ da,- ska itj æ få værra med på tur?" Du ska få være med til Lofoten neste uke du, tenkte jeg.
Hva sitter så best i minnet etter tre og en halv uke? De positive minnene er den irske landsbygda og den fantastiske gjestfriheten du møter. Er det så noen negative minner? Jo - Dublin har tapt seg. Det er utrolig mye søppel som ligger og flyter over alt. Politiet - Garda, som de heter - er mer synlig i gatene enn tidligere og det har sikkert sin årsak. De spaserer to og to i sine gule refleksvester. Totalt kjørte vi 418 mil og syklene oppførte seg eksemplarisk hele veien. Vi (Kristian og Per) kjørte en SP 1000 og Randi på sin V65C. Men neste gang skal vi finne et annet feriemål.
Per, Randi og Kristian Elvedal