I år, som så mange ganger tidligere, gikk ferieturen vår til Mandello del Lario. Ettersom vi de siste årene har kjørt på raskeste måte sørover via Danmark, Tyskland, Østerrike og/eller Sveits, ligget lenge rolig på Camping Continental i Mandello og kun tatt få avstikkere på hjemveien, skal vi ikke trøtte dere med hele turen, men et par tips og noen av våre mer eller mindre hyggelige opplevelser vil jeg gjerne få dele med dere.
Clutch-problemer
Vi ankom Danmark i sterk vind og med minimal frokost innabords på grunn av en smule sjøsjuke. Like etter Hirtshals skulle min nedlessede ekvipasje møte sin første utfordring. En trailer skulle passeres, noe som vanligvis gjøres uten alt for mye gearing og styr. Fullt pådrag og maksimalt dreiemoment pleier å gjøre susen. Umiddelbart steg turtallet mot rødfeltet, men aksellerasjonen minnet mest om den gangen jeg fikk anledning til å prøvekjøre en Guzzi Convert (dere husker kanskje et mislykket forsøk på å selge motorsykkel med automatgir?) Det var ingen tvil, clutchen sluret. Siden jeg har en Trans- continental clutch fra Moto Spezial i Gomadingen, ble det raskt besluttet at turen måtte gå derom for å kjøpe en ny lamell. Teltet ble lastet over på Elins sykkel for å redusere vekten (vi medbringer et ganske stort selskapslokale som veier 13 kg!), og etter dette oppførte clutchen seg eksemplarisk så lenge den ikke ble provosert. Men når vi nå en gang hadde bestemt oss for å dra om Moto Spezial, så dro vi dit. Omveien var minimal når vi likevel skulle korteste vei til Splügenpass. Det hører med til historien at vi på grunn av en misforståelse fikk med oss feil clutch-lamell, noe som ble oppdaget sent på høsten da den gamle ble tatt ut, slik at vi allikevel måtte bestille ny (og returnere den vi hadde fått med oss) pr. post.
"Råkjøring"
De som har kjørt en del på Autobahn i Tyskland har ikke unngått å legge merke til alle områdene med veiarbeid og innsnevret vei. Stort sett er disse skiltet med fartsgrense 80 og 60 km/t, og ettersom det ellers er stort sett fri hastighet, bruker Polizei'en flittig disse strekningene til sine farts- kontroller. I år var det vår tur. 92 og 95 km/t målt med radar i 80-sone. Elin var verst med sine 95, men boten var den samme. 40 mark pr. snute. Jeg forsøkte med spille dum-teknikken, og svarte med et skuldertrekk på spørsmålet "Sprechen Sie Deutsch?" Dessverre sprakk det da jeg ble forespurt om engelskkunnskapene - og svarte på tysk! Det er ikke lett for en nordmann å holde rede på fremmedlandsken. Det var derfor bare å betale på stedet og se glad ut. I forhold til norsk bøtenivå er det så billig at det er nesten gøy å bli tatt! Kvitteringene er behørig tatt vare på som suvenir.
Mandello del Lario
På Camping Continental hadde nordmennene allerede fortrengt Herrefolket (tyskerne) og okkupert store deler av plassen. Den mest dominante gruppen kom fra våre opprinnelige hjemtrakter (Vinger og Odalen), og hadde blitt dratt med av Guzzi- kjørende Per-Arne (727). De hadde visstnok satt byen på ende kvelden før, så vi la for sikkerhets skyld om dialekten da vi skulle ut på de samme stedene. Noen kommentarer måtte gjengen finne seg i å få med på veien dagen etter da de hadde planlagt å forsere Splügenpass med sine langgaflede doninger av amerikansk opprinnelse, uten nevneverdig komfort i form av setestopping og støtdempere. For uinnvidde kan det nevnes at veien gjennom dette passet er særdeles bratt og svingete, og med særdeles dårlig veidekke inne i tunnelene - som også inneholder hårnålssvinger. Så vidt oss bekjent kom alle vel hjem til Norge på egne og/eller Deutsche Bundesbahns hjul. Vi ble i Mandello i åtte dager, og hadde det særdeles trivelig, ikke minst takket være alle dere vi traff der nede. Dagene gikk med til bading, soling på sementkanten, matlaging m.m. Badingen var for øvrig en iskald opplevelse siden sommeren hadde ankommet Mandello kun en uke før oss. Det sies at det var Roar (117) som hadde tatt den med seg dit. Matlagingen var et kapittel for seg, der den til dels foregikk på campingen på medbrakte stormkjøkkener og okkupert minigrill. Det var ikke få kulinariske nytelser som ble tilberedt, og det må innrømmes at vi forsøkte å overgå hverandre etter beste evne. Til slutt hadde vi flere retters middager og kunstferdig brettede servietter. Det gjaldt å si "Vær snill å sende meg bearnaisesausen, kjære" så høyt at naboen ikke kunne unngå å høre det. Men det ble også noen hyggelige restaurantbesøk under oppholdet. Enkelte handlesjuke personer gikk amok hos de lokale dele- forhandlerne, og brukte sine siste slanter opp til flere ganger der. Jeg skal ikke nevne navn. Konsert med levende sang til medbrakt musikk var camping- barens nye attraksjon, til stor underholdning for oss som var der, men neppe av de grunner som arrangøren hadde tenkt. Campingens salamispisende katter (som jeg la for hat i fjor fordi det var min salami de mesket seg med), så vi ikke noe til. Til gjengjeld gjorde Mandello-Eriksen mye ugagn rundt om i teltene. Vi får håpe Gunn og Håkons (220) firbente venn, som antakelig ble anskaffet under et ukontrollert anfall av omsorgstrang, omsider er blitt stueren? Kveldene gikk ellers med til å prøve å finne ut hva som var best av amaretto og campari, og for at det ikke skulle bli for ensformig for ganen, ble det tilsatt en del annet også. Rundt et selvdesignet langbord på telt- plassen gikk derfor samtalene livlig. Torger (172) forsøkte å jukse når det gjaldt det italienske språket - han medbrakte innfødt sidevognspassasjer, men stor var Ruths overraskelse da det viste seg at vi behersket språket vel så bra og sogar kunne flere ord og uttrykk som hun aldri hadde hørt før. Vi klarte for eksempel å fastslå at Mandello-Eriksen var av rasen "misto cane". Slike kunnskaper lager utvilsomt "la strada nella zuppa al latte" ("vei i vellinga" på godt norsk).
Livigno
I år gikk hjemturen blant annet om Livigno. Dette er et frihandelsområde som ligger i Italia, tett oppunder grensen til Sveits, og på grunn av avgiftsfritaket, er de fleste priser minst 19 prosent lavere enn andre steder i Italia. Handelen går derfor livlig i denne lille byen, og de mest populære varene er foto/optikk, sprit og parfymeartikler. Som pris- eksempel kan nevnes at vi kjøpte en Canon-blitz der til ca. kr. 2500,-. Billigste tilbud på samme blitz i Norge er kr. 3.990,-. Bensinprisene er også utrolig lave. Byen er for øvrig et vintersportssted, og hotell- kapasiteten er god om man planlegger overnatting. Man kan komme til Livigno fra tre kanter. Da vi kom fra Mandello, valgte vi å kjøre om Sondrio, Tirano og Berninapass. Nesten på toppen av Bernina- passet, går det av en vei gjennom Forc. di Livigno. Fra Livigno kan man kjøre mot Bormio. Man kommer da inn i Stelvio nasjonalpark, og til den lille byen Trepalle, hvor visstnok de tøffeste mannfolkene kommer fra (detaljer gis på nærmere forespørsel), og Passo di Foscagno med høyeste punkt 2291 m.o.h. Her er naturen storslagen. Nede i Bormio valgte vi å klatre til fjells igjen over Stelviopasset, som med sine 2760 m.o.h. er ett av Europas høyeste. Den tredje veien går langs Lago di Livigno mot den sveitsiske grensen. Man må da gjennom en lang, svært smal og helt rett tunnel med lysregulert enveiskjøring, en vei som vi har prøvd et par ganger tidligere og også kan anbefale.
Miljøvennlige Østerrike
Turen hjemover gikk som vanlig gjennom Østerrike, men blir de mer miljøvennlige der nå, så må vi vurdere lange omveier. Ikke bare står det politi med fete bøtehefter i alle landsbyer, men mange bensinstasjoner har sluttet med ordentlig bensin! Selv ikke blyerstattet kvalitet var å se. Takket være den miljøvennlige suppa jeg fikk på tanken da jeg godt nede på reserven måtte fylle på en slik stasjon, brant en eksosventil omtrent før jeg var ute på veien igjen. Heldigvis var den ikke verre skadd enn at turen kunne fortsette som normalt, men med en ekkel følelse av at alt ikke var som det skulle være, noe det selvfølgelig heller ikke var.
Sidevogn til besvær
Vi hopper så til Danmark, nærmere bestemt grensen mellom Danmark og Tyskland. Motorsykkelkjøring på Autobahn skal ikke våre lesere trettes med, men det er verdt å nevne at de siste milene i Tyskland hadde vi hatt øsregn, noe som setter en i en spesiell sinnsstemning. Vi hadde inntatt et måltid på servicestasjonen ved grensen, og var på vei ut derfra da jeg hørte et smell, deretter føltes sykkelen litt rar. Nærmere undersøkelse viste at festebolten til fremre sidevognsbrakett var røket tvers av, og vognen hang nå i bare tre fester, hvorav to er gummidempede støttestag. Dette var lørdag ettermiddag, og vi var ventet hos noen venner som bor et par mil nord for Ålborg til kvelds. Å få tak i ny bolt var utelukket, så hva gjør man i veikanten i øsende regn og 30 mil fra bestemmelsesstedet? Akkurat der og da så jeg ikke spesielt lyst på tilværelsen. Men galskapen lenge leve! Anders ble beordret over på Elins sykkel, og bagasjen ble pakket om slik at sidevogna ble så lett som mulig. Det viste seg at oppjusteringen av vogna i utgangspunktet var bra (takk, Bue!), for den oppførte seg over all forventning, selv om den nok lente seg litt inn mot sykkelen. Føreren på sin side lente seg så langt til venstre som mulig og var klar til å trekke til seg foten om det hele skulle knekke sammen. Defensiv kjøring fikk en ny mening. Kraftig oppbremsing og krappe svinger måtte unngås. Til tross for det klarte vi å holde 80 -90 km/t på motorveien nordover, så for- sinkelsen ble ikke så veldig stor. Jeg har imidlertid sjelden vært så lykkelig over å komme hel hjem som jeg var i år.
Tor (6)
[Bicilindrica nr 4 1996]